Kamerat Napoleon [Animal Farm]

Jeg har hørt *Animal Farm* før, men Anderz Eides tolkning gjorde at jeg *oppdaget* den på nytt. Hans Napoleon er ikke bare en ondskapsfull diktator—han er en *karismatisk* en, med en stemme som smiger når den trenger å smigre og knuser når den trenger å knuse. Det er i de stille øyeblikkene hans talent skinner: Når han senker volumet til en nesten hvespende konspiratorisk tone under «hemmelige» møter med de andre grisene, føles det som å overvære et virkelig kupp. Boxers naivitet, derimot, får en hjerteskjærende vekt—Eide gir ham en langsom, arbeiderklasse-preget dialekt som gjør hans skjebne enda mer uutholdelig. Det som imponerer mest er hvordan produksjonen balanserer humor og gru. Sauenes blind tro («Vi elsker deg, Kamerat Napoleon!») leveres med en komisk, nesten musikalsk overdrevenhet, mens scener som slaktingen av de «forræderiske» dyrene skjærer gjennom med brutalt presis timing. Mitt eneste kritikkpunkt? Noen av de yngre dyrenes stemmer (som lam) virker litt for «putelignende» og tapper troverdighet—men det er et smålig innvending mot en ellers makeløs innsats. Tempoet er perfekt: raskt nok til å holde spenningen, men med rom for Orwells mest bitske replikker å lande. Hvis du tror du *kenner* denne boken, prøv å høre den på norsk. Du vil bli sjokkert over hvor *fersk* den fremdeles er.